isabelle93

Stem på MONICA JENSEN som årets morsomste mammablogg !

http://www.foreldremanualen.no/

-Izzy-

Først vil jeg ønske alle et riktig godt nyttår, håper alle har satt seg noen skikkelig bra nyttårsforsett!

Over til litt andre ting..

Har så mange tanker om forskjellige ting, som jeg ikke får satt fingern min helt på og det driver meg til vanvidd! Mennesker jeg savner, som var her i 2010 men som ikke blir med inn i 2011, og ja det er veldig sårt for meg. Er ganske sikker på at det er flere enn meg som har mistet noen veldig kjære i 2010, som de skulle ønske de ALDRI mista. Og ikke nok med det så ble Facebook accounten min SLETTA! Alle bildene mine, minner.. Ting jeg ikke har på mac'n siden den var på reprasjon i hele 6 månder! Så når jeg fikk den tilbake fant jeg ut at jeg ikke skulle lagre noen bilder på mac'n men på Facebook. Så nå er ALT borte og jeg blir så sinnsykt frustrert av det. Skjønner ikke hvorfor den ble sletta engang? Ingen advarsler, oppførste meg som alle andre, gjorde ikke noe ulovelig! Men neeeida... Jaja! Men jeg vet også at jeg har tatt med meg en del nye mennesker/venner inn i 2011 og disse skal jeg ikke miste! Har så mye jeg vil oppnå dette året, som jeg bare lengter etter og få starta med! Mye som skal oppleves, jenteturer så det holder! Hove, Danmark? Spania? New York?!

Men før alt dette skjer må jeg få på plass alt som gjør meg gal, komme videre i livet ikke stå fast på et punkt, noe jeg har gjort veldig lenge nå, kjenner at jeg virkelig trenger og " Forgive and Forget" men det er lettere sagt enn gjort, noe de fleste sikkert vet! Så hvordan glemme alt dette? Gå videre i livet når på et eller annet tidspunkt kommer disse vonde "minnene" nei jeg vil ikke kalle det minner engang, fordi de er så vonde og det kom ikke noe godt ut av det annet enn masse tårer. Bilder jeg ikke får ut av hodet, som jeg bare skulle ønske jeg kunne sletta, men det går jo ikke! Og det er ingen man kan snakke med heller, som forstår meg, det jeg har gått igjennom/går igjennom og det gjelder ikke bare meg, det gjelder nok ja ALLE. Er lei av og høre, ja jeg forstår hvor vondt du har det, hva du går igjennom, når sannheten er det gjør du ikke! Vet at de som sier det mener det godt og jeg prøver å ikke vise det at "Nei du forstår ikke". Så hvem skal man egentlig snakke med? Det hjelper som oftes og søke trøst hos andre, men samtidig føler jeg at de bare sitter og tenker            "Fy faen hun der har det fælt!"

Jeg har alltid vært en person som ikke liker og vise at jeg har følelser og ja at jeg faktisk bryr meg og jeg kommer nok alltid til og være sånn. (Liker ikke tanken på at andre skal forandre meg) "Lettere" og stenge seg helt av og holde alt for seg selv en liten stund for og så eksplodere å skrive et sånt innlegg som dette? Og nei jeg skriver ikke dette for at jeg vil at dere skal syns synd på meg. Jeg skriver det for og få ut litt følelser og tanker, ting som gjør det så vanskelig og stå opp om morran. For det meste har jeg egentlig lyst tilog bli liggende i senga, gjemt bort fra alt og alle.

Vet at at ja så og si ingen leser bloggen min, fordi de ikke vet at jeg blogger. Men hvis det er en der ute som faktisk leser dette, muligens gjennkjenner seg selv. Legg igjen en liten kommentar. Bare hvis meg at du har vært her, lest, tenkt igjennom det jeg har skrevet ( Dette rotete innlegget!) Og er det noe dere vil jeg skal ta opp så si ifra.

Det føltest veldig deilig og få ut litt frustrasjon! Oppfordrer flere til å gjøre dette. Kanskje jeg faktisk kan få sove litt i natt, selvom klokka ja snart er 6 om morran og jeg må opp tidlig pga det er skole på tirsdag.

Natta godt folk.

-Izzy-

All that I am or hope to be I owe to my angel mother.

-Abraham Lincoln

Mum, the other day I was rubbing my belly button and it really made me stop thinking-

what a funny little reminder of such an important connection, a connection that reminds me of how I came to be me!

I'm sure it's hard to imagine that I was once small, helpless and completely dependent on someone else.

But I was.

And that someone else was you, Mum.

You were there to show me my first butterfly and my first rainbow.

You were there when I took my very first steps( which looked remarkably similar to my very first hula lesson).

You were the first person to make me smile and laugh, and you were right there to hear my first words-

"Dad-dee!"

(Mum, I am soo sorry about that.)

It makes me feel wonderful when people say I resemble you, and it's true! We have the same- shaped eyes,

the same ears, the same nose.

And if you look closely, you'll see that even our toes are similar.

When you think about it, that isn't so surprising-

I will always be a part of you, because you created me.

You sculpted my face with a million kisses.

You taught me all the important stuff about our world and my place in it.

I learned everything that mattes from watching you and listening to you.

(And my, my, my, that the birds and the bees conversation was a real eye- opener!)

You shared with me all the values that makes you so special-

kindness,forgiveness,honesty,persistence,thoughtfulness and especially patience!

You also taught me that even the worst dat seems okay with a big mouthful of chocolate.

(Mum, you'd be amazed how often you calming philosophy of chocolate has carried me through the hard times.)

What I'm saying here, Mum, is that you are the foundation upon which my character is built.

And I just want to thank you.

Thank you for always making me feel so warm, safe and loved,

for giving me everything i needed (and then some) to grow up and fulfill my potential.

and for calling me your "perfect little angel"

(despite overwhelming evidence that this was not actually case).

Thank you for being my full- time, on- call, personal chauffeur from day one.

Thank you for your delicious home cooking and for packing so much love and nutrition into my lunch box day after day and year after year.

(And an extra special thank you, Mum, for the intoxicating smell of freshly baked cakes!)

Thank you for letting a chubby- cheeked- two- year- old run wild among your most precious possessions

and for not saying, "I told you so, I told you so, I told you so", nearly as often as you could have.

Thank you for picking me up whenever I wanted a cuddle or a better view.

(This probably wasn't too good for your back, Mum.)

Thank you for flying to my rescue every time you heard me cry out-

"I want my Mum-meeeeee!!"

Whenever I got into a bind, you were always there for me.

You've always always known what to say, or what not to say, to make me feel better.

With your strong, gentle hands, and calm, wise words, plus lots of warm loving hugs,

you mended broken toys and broken hearts time and time again. Thank you, Mum.

Thank you for encouraging me to recognise the real beauty inside me and to stand tall.

Thank you for telling me I could grow up to be successful at everything I wanted if only I believed in myself the way you believed in me.

Mum, I can't tell you how much it meant to know you were always right beside me, urging me on to live my dreams.

You gave me enough self- confidence to face all the challenges of this world with a smile.

But, Mum, as wonder as our relationship has been,

I'm not pretending it was always peaceful and perfect,

I know we got into a flap over things every now and then

(which rarely ended well for me.)

And even though I'm gradually coming to terms with eating broccoli

and taking terrible pink cough syrup,

I'm not sure I'll ever get over you making me kiss your great- aunt smack on the mustache!

But upon reflection, I realize that I'm really the one who should say, "I'm sorry."

As you may recall, your little bundle of joy wasn't a bundle of laughs.

I'm sorry for the times I upset you, or made you worry about me, and for all the sleepless nights I caused.

I'm sorry for splashing around in the mud puddles after you dressed me up in my best Clothes and shoes

and for asking "Are we there yet? Are we there yet?" every time we went driving.

I'm sorry I tried so hard to sneak out taking baths

and for sulking when you made me go to school or wouldn't let me get a Mickey Mouse tattoo or get my tongue pierced..

I'm truly sorry for the times i was downright nasty and difficult (especially in nice restaurants)!

And I do feel bad about all the 5 A.M. in- your- face- wake- up calls on my birthdays, Christmas morning,  and all those times I was too excited to sleep.

I'm really sorry I didn't give you more time to yourself.

Even just a few more quiet moments to think, to dream.

I realize now what a tremendous sacrifice you made for me

I know my playtime took precedence over your rest time, my meal times took precedence over your meal times,

and my potty training took precedence over absolutely everything.

Then every time you tried to relax, I'd burst into the room with outrageous demands like:

"Mum, I'm starving!", "Mummy, I'm bored." "Mummy, I can't find my pet chicken anywhere,

I need you to wake up and help me find it right now!"

Frankly, I'd be lost without you, Mum, and I only wish I had more than one lifetime to repay the incredible debt i owe you.

You have shown me a world filled with love and wonder,

you have put me on the path to a rich and rewarding life

and you have made me happier than you could possibly imagine.

I want the whole world to know:

MY MUM IS THE GREATEST MUM IN THE UNIVERSE!

Because you are.

Thank you, Mum. Thank you for everything.

Elsker deg mammaen min<3

Klem Bellan din<3

Girls
are like apples
on trees. The best ones
are at the top of the tree.
The boys don't want to reach
for the good ones because they
are afraid of falling and getting hurt.
Instead, they get the rotten apples
from the ground that aren't as good,
but easy. So the apples up top think
something is wrong with them when
in all reality they're amazing. They just
have to wait for the right boy to
come along, the one who's
brave enough to
climb all
the way
to the top.

<3

-Izzy-

Om Gutter ; Dette er hva dere burde gjøre hvis ..

Hvis hun ikke ringer deg.

(Er det fordi hun venter på at du skal ringe henne)

Når hun går fra deg sint.

(Følg etter henne)

Når hun stirrer på munnen din.

(Kyss henne)

Når hun slår eller dytter deg.

(Ta tak i henne og ikke slipp)

Når hun begynner å småkjefte/klage på deg.

(Kyss henne og si at du elsker henne)

Når hun er stille.

(Spør henne hva som er galt)

Når hun ignorerer deg.

(Gi henne oppmerksomheten din)

Når hun går vekk.

(Dra henne tilbake)

Når du ser henne på sitt verste.

(Si at hun er verdens vakreste)

Når du ser henne gråte..

(Hold henne inntil deg og ikke si noe)

Når du ser henne gå.

(Snik deg opp og overfall henne med klemmer og kyss bakfra)

Når hun er redd.

(Beskytt henne)

Når hun legger hodet sitt på skulderen din.

(Snu hodet hennes og kyss henne)

Når hun ser deg dypt i øynene.

(Ikke se bort før hun gjør det)<3

-Izzy-

Tenkte jeg skulle starte og blogge igjen, hvertfall når jeg føler for det.. Og i dag føler jeg for det.
Føler for å få ut litt følser og tanker.. Ting er ikke alltid like lett og ja jeg vet det er folk som har det 1000 ganger verre enn meg, men et sted må jo jeg også få lov til og ta ut litt følser? Uten og bli dømt.

Jeg tror at nå som vi går mot mørkere og kaldere tider blir folk mer deprimert og sårbar. Og jeg er vel kanskje et av de 1000 menneskene som blir det. Folk blir fortere sure og grinete, og ja jeg tror det har mye med denne årstiden.
Vi hadde jo ikke akkurat Norges varmeste sommer heller og for meg som ikke var i syden heller så merker jeg det veldig på meg selv,humøret, energi og kroppen.. Jeg trenger virkelig sol og varme! En liten opptur i hverdagen hadde ikke vært feil. Så jeg håper at jeg kanskje får en tur i bursdagsgave, bare for å komme meg litt bort fra Norge. Men tviler veldig sterkt på det, dere vet.. Penger vokser jo ikke på trær, men skulle ønske det gjorde det;)

Det er ikke alltid like lett og smile og si "ja, jeg har det fint" Noen ganger er det faktisk veldig vanskelig og skjule det, andre ganger kommer det en automatisk maske og det er ikke akkurat noe positvit. Noen dager har du bare lyst til å bli i senga, legge deg ned og gi opp.  Men da er det jo bare og ta et skritt av gangen, en dag om gangen ikke bekymre seg for hva som skal skje i morgen, neste uke, neste måned. Så skal du nok se at ting blir bedre etter hvert, tro det eller ei.

Noe jeg virkelig elsker ved høsten er den friske luften, alle de fine fargene. Trærene uten blander, bladene som flyr rundt i vinden, sola som skinner på bladene og trærene.. Det er bare så sinnsykt vakkert. Men det er jo på dagtid, blir verre når kvelden nærmer seg og kulden og mørket lusker seg innover.

Men det er jo alltids noen oppturer, som venner, familie.. Generelle ting som gjør deg glad!

I morgen slutter jeg tidelig siden lærern vår skal i begravelse. Så da går turen videre til Vestby med noen fantastiske jenter... Charlotte og Kani og der skal vi møte June og Ilkay<3 Det blir veldig deilig og se dem igjen siden de ikke lenger går på Ås.. ja mye har skjedd siden 23.12.09 ;) Kanskje jeg kan oppdatere dere litt om det senere.

Så skal vi til Ski og spise lunsj/middag.

Blogges kanskje senere..?

-Izzy-